På kontinentet ca. 1730 – 1770
I Norge ca. 1750 – 1780


Arkitektur og interiør
Ludvig 15. var bare fem år da han i 1750 arvet tronen etter sin oldefar Ludvig 14. Formynderregjeringen (fransk: La régence) la an en friere tone ved hoffet, og med den fulgte en ny smak. Régencestilen holdt fast ved barokkens symmetri, men ble mye spinklere og nettere. De tunge barokkskapene ble erstattet av kommoder og skatoller.

Rokokkoen avløste régencen, og var en reaksjon mot den orden og fasthet som hadde preget Ludvig 14.s hoff. Man ville stivheten og heltedyrkelsen til livs, og dette gav seg utslag i det sorgløse festlivet Ludvig 15. og hans hoff førte. Dersom vi sier at Ludvig 14. skapte barokken, kan vi med like stor rett si at det var Ludvig 15.s elskerinne madame Pompadour som skapte rokokkoen.

Ost-Indiafarten fikk direkte innflytelse på smaken i Europa. Kinesisk dekorasjonsstil ble etterlignet, og ettersom europeerne selv lærte seg å lage porselen, ble det dekorert etter kinesisk mønster. Rokokkoen beholdt mange dekorative elementer fra barokken, men formene ble spinklere og symmetrien blir forlatt. Svungne linjer, s-former og muslingskall kjennetegner stilen, som først og fremst var en interiørstil.

Rokokkoen er inspirert av en gryende naturfølelse, og i parkene dekorerte man kunstige grotter med muslingskall, sneglehus og småstein. Slikt kalte franske håndverkere foraktelig ”rocaille” (småstein), derav navnet rokokko.

Barokkens store, representative haller ble byttet ut med rokokkoens små, intime salonger. Tunge barokkmøbler måtte vike plassen for rokokkoens sofaer, sjeselonger, småbord og konsollbord. Rokokkostolene var lave og brede, og alle linjer buet seg. Kommodene hadde svungne linjer og usymmetriske bronsebeslag. På kommoden sto gjerne en porselensfigur av kinesisk opprinnelse.


Klesmote
Rokokkodamene kledde seg i silke, med innsnørte liv og vide skjørt spent ut over et understell. Kjolen besto av en åpen overkjole over et skjørt, og den var pyntet med sløyfer og kniplinger.

Herrene hadde vest, frakk og knebukser, hvite strømper og spennesko, og kniplinger i halsen og ved håndleddene.

Damene hvitpudret en liten frisyre, og herrene brukte små, hvite parykker med sløyfe i nakken.



Rokokko i Norge

Arkitektur
Skagen 18 i Stavanger (les mer på Wikipedia >>)
Damsgård i Bergen (les mer på Wikipedia >>)

Møbler
I Norge var vi like påvirket av den engelske møbelstilen som av den franske. Den engelske møbelkunstneren Thomas Chippendale utformet sin egen stil, en slags engelsk rokokko – chippendale. Han tok opp trekk fra gotisk og kinesisk stil, og utformet møbler som var enklere og mer praktiske enn de franske. Stavanger-snekkere hadde også sin egen versjon av Chippendale-stilen.

På kontinentet 1800-1825
I Norge 1810-1840


Arkitektur og interiør
Omkring 1750 lyktes det å finne ruinene av byene Pompeii og Herculaneum som ble begravd av vulkanen Vesuv i år 79. e Kr. Funnene vakte stor interesse, og en ny smaksretning gav seg utslag innenfor arkitektur, kunst og litteratur. Denne stilen fikk navnet nyklassisisme i Europa og klassisisme i Norge (i Norge kommer nyklassisismen på 1920-tallet).

I Frankrike snakket Rosseau om ”å vende tilbake til naturen” samtidig som Voltaire og andre opplysningsforfattere var talsmenn for en fornuftig og rasjonell livsholdning. Ved hoffet og andre høyere kretser var man på sett og vis også lei av festlivet i salongene. Det ble moderne å sverme for naturen, men dette var mest en motesak, uten dypere omstilling.

Det kongelige slott i Oslo (lenke >>) er et eksempel på klassisistisk arkitektur i Norge.

Les mer i Gamle hus, hager og interiør (lenke >>)

Louis seize (Ludvig 16.) var en overgangsstil mellom rokokko og empire. Blomstermotivene var ennå i bruk som i rokokkoen, med den forskjell at utførelsen nå var symmetrisk.

Samtidig ble det lagt til antikke motiver som meanderborder, girlander, perlesnorer og vaser. Alt sammen etter mønster fra pompeiianske veggdekorasjoner. Møblene hadde gjerne også riller etter antikke søyler, og stolsete og rygg var formet som ovaler.

I England formet George Hepplewhite en nyklassisistisk stil etter formtradisjon fra Chippendale. Konturene av stolryggen, som var gjennombrutt, formet Hepplewhite som omrisset av en urne. Det var de engelske møblene som hadde størst innpass i Norge, da franske praktmøbler var altfor kostbare på markedet. Til de engelske mønstrene kunne også norske håndverkere bruke tresortene her hjemme, som bøk og bjerk.

Da Napoleon ble keiser i 1804 brukte han de antikke forbildene med klar politisk bevissthet. Gjennom antikkens formspråk knyttet han forbindelse med romerrikets storhetstid og de kjente romerske keisere som Julius Cæsar og keiser Augustus. Nå forsvant sporene av rokokkoen, og linjene ble enklere og strengere.

Etter Napoleon kalles stilen empire, keiserstil. De svære mahognimøblene som nå var populære, hadde antikke ornamenter utført i metall foruten søyler og buer. Det ble også lagt til egyptiske elementer som sfinkser og obelisker til minne om Napoleons inntog i Egypt i 1799.

I Stavanger førte det rike sildefisket til mye bygge- aktivitet, og i Gamle Stavanger finnes gode eksempler på (sen-)empire, som Arbeiderboligen ved Norsk hermetikkmuseum i Øvre Strandgate 90 (lenke >>)



Klesmote
Revolusjonen brakte endringer i motene, og forskjellen mellom rokokko og empire er svært iøyenfallende. Fra innsnørte liv og vide kjoler, falt kjolene nå rett ned fra en meget høy livlinje. Kjolene var svært utringede og hadde puffermer.

Hvitt var motefargen, og stoffene var tynne og lette. Frisyren var liten og uten pudder, og på hodet brukte man kysehatt. Kåpen ble først tatt i bruk på denne tiden. Mennene forkastet knebuksene, og begynte med langbukser, som matroser og bønder. (De revolusjonære ble kalt sanskulotter – uten knebukser.)

Rokokkoens broderte frakker ble forkastet til fordel for en ensfarget snippkjole med tilhørende hvitt halsbind. Parykkene forsvant, og uryddig hår og skinnskjegg ble mote. På hodet bar man en svart ”sylinder” som siden ble til flosshatt. Uniformer var også meget populært på denne tiden. Til uniformsjakken hørte lyse, trange bukser, skaftestøvler og napoleonshatt.

På kontinentet 1820-1840
I Norge 1830-1850


Arkitektur og interiør
Da Napoleons makt brøt sammen ved Waterloo sommeren 1815, gikk Europa inn i et fredelig århundre. Industrialisme, liberalisme og fred skapte nye strømninger og satte sitt preg på kunst, litteratur, interiør og klesstil. Man la nå større vekt på hjemmehygge, og stuen ble nå lun og koselig – mye rikere møblert enn empirens rom.

Stilen som oppstod ble kalt biedermeier. Et tysk vittighetsblad lanserte to typer borgere, Biedermann (besteborger) og Bummelmeyer (bummeln – å rangle), og ved å slå sammen disse navnene fikk man biedermeier. Egentlig var dette et hånsord til karakteristikk av det innbo den enkle borger nå kunne skaffe seg, en hån som vi i ettertid ser på som ufortjent.

Biedermeierstilen minner om den klassisistiske stilen, men er noe mykere i formene. Runde eller ovale bord ble foretrukket foran firkantede, og disse ble båret av en dreid søyle heller enn av fire ben. I stedet for empirens messingbeslag ble nå selve treet utskåret. Møblene fikk svungne armlener og buet rygg som runder seg bedre om kroppen.

Etter hvert som biedermeierstilen fjernet seg fra empiren, svingte den faktisk over mot rokokko. Den store forskjellen var nå at formen ble symmetrisk, og at møblene nå ble laget av mahogni som ble beiset og polert.

Biedermeier var overveiende en møbelstil, i arkitekturen levde klassisismen fram til omkring 1850. Noen nøyaktig tidsgrense er det ikke mulig å sette.


Klesmote
Herrene har hvite eller grå benklær med stropp under foten.
Frakk og høy hatt hørte til. Mannsdrakten var innsvinget i livet
og hadde en viss bredde på hoftene.

Damenes biedermeierkjoler hadde ikke så stor utringning som empirekjolene, og beltet var senket til sin naturlige plass i livet.

Kysehatten er karakteristisk for denne tiden. Det ble brukt sjal eller cape med vide ermer. Skjørtevidden økte fram mot 1850, da krinolinen ble innført. Kjolene hadde flere kapper, og det er kanskje ikke uten betydning at symaskinen kom i bruk rundt 1850.