Sjøfartsmuseets utstillinger formidler byens og distriktets maritime historie gjennom de siste 200 år - fra den gang Stavanger var en sølete småby, til vår tids høyteknologiske oljehovedstad. Scroll nedover siden for å lese mer om følgende utstillinger:

SILDEBYEN

SJØFARTSBYEN

SKIPSBYGGINGSBYEN

INTERIØRUTSTILLINGER - AUTENTISKE MILJØER

SJAUING PÅ KAIEN - AKTIVITETSUTSTILLING FOR BARN

SKIFTENDE UTSTILLINGER






SILDEBYEN
Fotografier, sjøhusinteriør, modeller og tekster formidler hvorfor Stavanger gjennom første halvdel av forrige århundre kan kalles "sildebyen".

De rike vårsildfiskeriene på 1800-tallet la grunnlaget for sterk økonomisk vekst og en bemerkelsesverdig økning i folketallet på Sør-Vestlandet. Stavangers innbyggertall vokste fra 2.500 i 1815 til over 20.000 i 1875. Langs sjølinja fra Sandvika til Strømsteinen ble det bygd sjøhus for å ta i mot, salte og pakke sild i tønner. Rekken av nærmere 250 sjøhus ble Stavangers viktigste ansikt utad. Inne på sjøhusene arbeidet byens kvinner og barn ofte både dag og natt i sesongene. Fra april til oktober seilte hundrevis av småfartøyer søkklastet med sildetønner ut til eksportmarkedene i Østersjø-området. De kom tilbake til Norge med korn, lin, og hamp.

I denne perioden ble de første dampskipsrutene opprettet langs kysten. Sildefiskerne protesterte fordi de fryktet at støyen fra maskiner, skovlhjul og propeller ville skremme silda. Men den nye teknologien lot seg ikke stanse. Stavanger fikk sitt første dampskip i 1855. Hjuldamperen "Ryfylke" ble innkjøpt fra Skottland og satt inn i rutefart på Ryfylke.


SJØFARTSBYEN
Fra midten av 1800-tallet vokste Stavanger fram som en av landets aller viktigste sjøfartsbyer. Utstillingen om sjøfartsbyen viser hvordan fartøyer og fartsmønstre har endret seg fram til våre dager.

Da seilskipsfarten nådde toppen av sin storhetstid i 1870-årene, hadde byen over 600 skip på alle verdens hav. De fleste av dem gikk med råvarer fra Amerika og Asia til det industrialiserte Vesteuropa. Stavangers seilskipsflåte ga arbeid til nærmere 5000 mann. De aller fleste av dem ble rekruttert i byen og nærmeste omegn. Siden den gang har skip og sjøfolk fra Stavanger deltatt svært aktivt i den internasjonale skipsfarten.

Den lokale rutefarten på fjordene og langs kysten presenteres parallelt med utenriksflåtens verdensomspennende virke. De faste godslinjene mellom Stavanger og utenlandske havner dannet bindeledd mellom det lokale og det internasjonale. Amerikalinjens legendariske "Stavangerfjord" styrket kontaktene mellom Rogaland og det norske Amerika.

De første dampskipene fikk ikke lov å legge til kai på grunn av brannfaren. Gnister fra skorsteinen kunne forårsake katastrofe i trehusbebyggelsen. Først fra 1870-årene begynte havnevesenet å bygge breie steinkaier for dampskipstrafikken. Fram til forrige århundreskifte ble det bygd sammenhengende kai på Skagen-siden av Vågen. Deretter fulgte Strandkaien. De brede kaiene med jernbanespor og god plass til hestevogner og lastebiler endret byens ansikt mot sjøen, men la også grunnlaget for en mye mer effektiv havnetrafikk.

Gjennom de siste tiårene har oljevirksomheten i Nordsjøen gitt ny vekst til våre maritime næringer. Nå er det plattformer, forsyningsskip og høyteknologiske farkoster som vekker mest oppmerksomhet i Stavangers interkommunale havneområde. Det aller meste av skipstrafikken er flyttet fra Stavanger sentrum og ut til tore nye havneområder er i nabokommunene. Sjøfartsmuseets basisutstilling formidler hovedtrekkene i landsdelens maritime historie gjennom de siste hundreårene: Fra sild til olje.



SKIPSBYGGINGSBYEN
Sjøfartsmuseets utstilling formidler den lokale skipsbyggingens historie fra treseilskip til oljeplattformer. Fra tømmermannshåndverk via klinking og sveising til laserteknologi på bare hundre år.

Sildehandelen og den internasjonale seilskipsfarten skapte en enorm etterspørsel etter tonnasje. Treskipsbygging ble ei hovednæring både i Stavanger og i det skogrike Ryfylke. I 1860- og 1870-årene var vårt distrikt et av de viktigste skipsbyggingsområdene i landet.
Flere av landets største seilskip ble sjøsatt fra beddingene i byen og langs Vindafjorden og Sandsfjorden. Men ingen av disse skipsverftene klarte å følge med i tiden da tre og seil måtte vike for jern, stål og damp. Tradisjonelt håndverk med kjente materialer måtte vike for industriell produksjon og ukjente teknikker.

Først i 1881 ble det første jernskipet sjøsatt i Stavanger. Det skjedde på Stavanger Støberi & Dok som snart skulle bli byens største arbeidsplass. Fram til 1930 bygde dette verftet over 90 jern- og stålskip, for det meste lastefartøyer for norske rederier. Men bedriften måtte innstilles for godt under krisa i 1930-årene. Rosenberg Mekaniske Verksted på Buøy førte skipsbygginga videre, først og fremst etter annen verdenskrig. Da ble Rosenberg et av landets største og mest moderne verft med oljetankere som spesialitet. Gjennom de siste hundre årene har de to skipsverftene vært bærebjelker i byens arbeids- og næringsliv.

I siste del av 1900-tallet endret byens skipsverft karakter og tilpasset seg til oljevirksomheten i Nordsjøen. De gigantiske betongplattformene med understell fra Norwegian Contractors i Jåttåvågen og dekk fra Rosenberg ble omtalt som de største, tyngste og mest kompliserte byggverk som mennesket noen gang både har reist og flyttet på. De stasjonære plattformenes tid er nå forbi. Nye olje- og gassfelt bygges ut med undervanns produksjonsanlegg som fjernstyres fra land.





INTERIØRUTSTILLINGER - AUTENTISKE MILJØER
I tillegg til temautstillinger har Sjøfartsmuseet en rekke autentiske miljøer som gir innblikk i hvordan livet i Stavanger var før i tiden.

REDERIKONTORET
Det autentiske kontorinteriøret tilhørte familierederiet Monsen som var i drift i 165 år. Da virksomheten ble nedlagt i 1977, fikk Stavanger sjøfartsmuseum overta det unike interiøret. Rommene gir et godt innblikk i mellomkrigstidens smak og taler sitt tydelige språk om den maritime virksomhet som en gang ble drevet i disse omgivelsene.


KRAMBODEN
Den lille butikken har et interiør fra omkring 1910. Den inneholder et mangfoldig vareutvalg som var beregnet både for byfolk, bønder, fiskere og sjøfolk. Innredningen og gjenstandene er samlet fra en rekke forretninger i byen.


KJØPMANNSLEILIGHETEN
Leiligheten i Nedre Strandgt. 17 består av stue, spisestue, hjemmekontor og kjøkken med spiskammer. Innredningen viser hvordan en kjøpmanns- eller skipsrederleilighet kunne være innredet ca. 1900. Gjennom vinduene, som er utstyrt med sladrespeil, er det utsikt til terrassehagene som hører til eiendommene Nedre Strandgate 17&19&21. Utenfor i gata er også Groom-brønnen, som var kjent for sitt fortreffelige vann. Karakteristisk for byens borgerleiligheter var at møblene ofte var innkjøpt second-hand i København, Hamburg, London eller Amsterdam og brakt hjem på Stavanger-skuter.



SJAUING PÅ KAIEN!
En aktivitetsutstilling for barn med fjordafarten i 1950-årene som tema. I "Sjauing på kaien" tar Stavanger Sjøfartsmuseum deg med tilbake til 1950-årenes rutetrafikk og varehandel. I Østre havn traff en travle handelsfolk på vei til Torget og passasjerer som skulle på bytur. Kaiarbeidere sjauet grønnsaker, melkespann og postsekker. Hent brosjyen til Sjauing på kaien her (PDF-fil >>)



SKIFTENDE UTSTILLINGER
Sjøfartsmuseet viser ulike sjøfartshistoriske og byhistoriske utstillinger av begrenset varighet, vandreutstillinger så vel som egenproduserte temautstillinger.

EVIGE ØYEBLIKK
I 2010 startet utstillingsprosjektet ”Evige øyeblikk” hvor vi presenterer stavangerfotografer og fotografier fra våre egne fotosamlinger.
Den første utstillingen var ”Fotograf Jacobsen”.
For tiden vises ”Fotograf Julie Lund”.


RYFYLKE 2011
30. september - 2. oktober 2011 er Sjøfartsmuseet vertskap for Stavanger Filatelist-Klubs regionale frimerkeutstilling Ryfylke 2011.

Se invitasjon til utstillere her (PDF-fil >>)



ELEVUTSTILLING SOMMEREN 2011