Ledaal ble bygget som lystgård for Kiellandfamilien i 1799 – 1803. Byggherre var kjøpmann og hoffagent Gabriel Scanche Kielland, oldefaren til forfatteren Alexander Kielland.
Forfatteren har selv aldri bodd på Ledaal, men hørte med blant gjestene i det strålende selskapslivet som her fant sted. I Kiellands romaner kan man kjenne igjen trekk både fra herregårdslivet, selve bygningen og fra familiemedlemmer og andre personer med tilknytning til Ledaal.
Anlegget med bygninger og park er fredet. Hovedbygningen gir et godt innblikk i datidens stil og smak og livet til den sosiale overklasse i første halvdel av 1800–tallet. Interiøret er rikt utstyrt med møbler og annet inventar i rokokko, Louis XVI , empire og biedermeier.
I tillegg til å være museum har Ledaal funksjon som kongebolig og representasjonslokale for Stavanger kommune.
"Grunnleggeren av Handelshuset Jacob Kielland & Søn, kjøpmann Jacob Kielland (1726-1788), festet løkken B 1 på Egenesmarken den 3.oktober 1771. Etter at løkken var ryddet, fikk han i 1773 kjøpe en del av løkken kalt "Canaan" og oppførte her et lite tømret våningshus på en etasje med takark. Løe, fjøs og stall ble samlet under ett tak og dessuten ble oppført to andre uthus. Bak dette lyststedet ble anlagt en liten barokkhage etter planer av den tyskfødte gartner Christian Gotthelf Kalbus. Senere ervervet Kielland festerett til de tilliggende løkker "Ørkenen" og "det steenige og det lykkelige Arabien".
Vi vet ikke nøyaktig hvorledes denne sommerboligen har sett ut, men meget tyder på at den har liknet den fredede bygning "Bækkelund" ved Stokkaveien. Av inventaret, som for det meste ble innkjøpt i København og London, er en del bevart. Noe er kommet til Sølyst i Stavanger ved arv, men enkelte møbler er å finne på Ledaal.
Etter Jacob Kiellands død overtok hans sønn Gabriel Schanche Kielland (1760-1821) ledelsen av firmaet. Det ble snart et av de største i landet. Gabriel Schanche Kielland fikk varig feste på de fire løkker og ryddet senere flere av løkkene omkring. I sitt dikt "Egenæs" har Jens Zetlitz utførlig beskrevet det store arbeid som ble nedlagt i Egenesmarkens oppdyrking. Særlig roser han Kiellands hustru Johanna Margaretha Bull (1756-1818) for den iver og flid hun anvendte på beplantningen av området syd for bygningene.
Gabriel Schanche Kielland inntok en ledende stilling i sin by. Han tok ivrig del i byens offentlige liv som formann for borgerrepresentasjonen og kommandant for borgergarden og dessuten var han byens ledende handelsmann. Under de gode konjunkturer som den stadige krigstilstand mellom England og Frankrike skapte for de nøytrale stater, utvidet Kielland sin rederi- og handelsvirksomhet slik at firmaet ble regnet som et av de største i landet. For sin hjelp til befolkningen under kornmangelen fikk han i 1803 gullmedaljen for edel dåd og ble samme år utnevnt til kongelig agent med justisråds rang. 1809 ble han ridder av Dannebrog. Hans hus var sentrum for det selskapelige liv i Stavanger. Det lyststedet han hadde overtatt etter faren tilfredsstillet ikke hans krav til en representativ sommerbolig og derfor besluttet han å rive de gamle bygninger på Egenes og oppføre en liten herregård som de han kjente fra England og Danmark.
Fire murmestere fra København begynte 1799 å reise det nåværende Ledaal og sommeren 1803 ble bygningen tatt i bruk. Tilhugget sandstein ble hentet fra Bornholm og jern- og messingutstyret kom fra Skottland. I 1800 ble en snekker Niels Juel anmodet om å komme fra København for å ta seg av husets innredning. Spesielt ble han bedt om å gjøre seg kjent med byggingen av moderne trapper "som gaar inden i Huset og i hvis Midte hænger giærne Løgter som i hver Etage oplyser Trappen".
I 1801 ga Kielland et felles navn til de løkkene han hadde samlet på Egenes og kalte dem Ledaal. Han lovet en pengepremie og et elegant selskap til den som kunne finne opprinnelsen til navnet, men ingen klarte det. Blant hans etterlatte papirer fant man forklaringen. Det er satt sammen av de siste bokstavene i hans eget og hustruens navn: Gabriel Schanche Kielland, Johanna Margaretha Bull.
Bygningens 2. etasje ble reservert til festlokalene mens beboelsesrommene ble henlagt til 1. etasje og loftet.
Arkitekturen er en blanding av gammelt og nytt. Et konservativt trekk som hører hjemme i nordeuropeisk barokk, er at vinduene i 2. etasje er forsenket slik at mellompartiene står som pilastrer på båndskillet mellom etasjene. De avrundede hjørner i 2. etasje viser til dansk rokokko-arkitektur og det samme gjør den nedre etasje som med sin glatte flate og sine små vinduer danner en sokkel for den øvre. Midtpartiet er fremhevet ved en liten frontispise på taket, ved et sammenhengende forsenket felt over tre vindusfag, ved de opprinnelig tette dører i begge etasjer og ved altanen, som er en av de eldste i landet. Pointeringen av fasadens horisontale linjer og gavlene med forsenket mur rundt de øvre vinduer er trekk som vi finner igjen i østnorsk militærarkitektur fra klassisismen. Sadeltaket med brutte hjørner, arker og oeil-de-boeufs har liksom gesimsen og frontispisen nære paralleller i samtidig dansk arkitektur. En nyhet i datidens Norge var de store vindusruter som inntil 1863 også fantes i 1.etasje.
Opprinnelig var bygningen upusset, men veggen mot vest ble tidlig bordkledd og fasaden pusset og hvitmalt. Rødfargen fikk den i 1850-årene. Gårdssiden har derimot alltid stått upusset.
De usedvanlige skrått avskårne hjørner i 1. etasje virker som nødløsning. Disse og bruken av så mange foreldete motiver får en til å krakterisere arkitekten som en kunnskapsrik dilettant av den gamle skole. Det er sannsynlig at bygningen er tegnet av murer Hans Ditlef Gimmerdahl som ble bestilt fra København 1799, og oppført sammen med tre andre danske murere.
Fasadens komposisjon er således hentet fra det nyeste monumentalbygg som ble tatt i bruk mens Kielland oppholdt seg i Kjøbenhavn 1786-87, nemlig den Kgl. Skydebane på Vesterbro.
Kielland var gjest i denne bygning flere ganger før den offisielle innvielsen. Ledaals tak er som et av datidens københavnertak, men løsningen med pilastrer mellom vinduene er dansk arkitektur fra 1700-årenes begynnelse. Opprinnelig var alle fasadene upusset med profilerte fuger. Klimaet førte snart til at vestfasaden ble bordkledd, sydfasaden pusset og malt og østveggen malt. Spor av de opprinnelige farger kan ennå skimptes ved det n.v. hjørne.
Ved Gabriel Schanche Kiellands død i 1821 gikk Ledaal over til hans eldste sønn kammerherre Jens Bull Kielland (1787-1833). Han bodde på denne tid i Stockholm, men 1828 tok han inn på Ledaal og bodde her til sin død. Eiendommen ble overtatt av hans brødre Jacob (1788-1863) og Jonas (1791-1852). Et par år bodde Jacobs sønn Gabriel (1812-1863) her som nygift, men Ledaal ble ellers fremdeles brukt til fest og representasjon og som sommerbolig.
Konsul Jacob Kiellands død i 1863 betegner innledningen til et nytt avsnitt i Ledaals historie. Det gamle firma Jacob Kielland & Søn ble oppløst og løkkene omkring Ledaal ble delt mellom tre av hans sønner. Hovedbygningen med tilliggende uthus ble overtatt av kapteinløytnant Jacob Kielland (1825-1889). Han innredet Ledaal til beboelse året rundt og drev gården som et mønsterbruk. Den viktigste forandringen i hovedbygningen var at festsalen ble oppdelt til beboelsesrom. Dette ble meget pietetsfullt gjort slik at de gamle tapetfeltene ble bevart intakt. Portalen mot gården fikk vindfang og overdekket innkjørsel og fasadens frontispise fikk akroterion og flaggstang.
Uthusbygningen ble noe utvidet, og nord for denne ble oppført en vognremisse (revet 1963). Den gamle stive og stilrene barokkhagen lot kapteinløytnant Kielland omlegge i engelsk parkstil. Den lange midtaksen med utsikt mot Vålandshaugen ble sløyfet. De rette ganger ble erstattet med buete og slyngete stier og parterret ble omdannet til en stor, rund plen. I stedet for de stramme klippete hekker og allèer ble der plantet eviggrønne blomstrende busker og trær. Den franske palèhage ble en romantisk park. I årenes løp vokste trær og busker slik at fasaden ble nesten skjult.
Den siste av slekten som bodde på Ledaal var kapteinløytnant Kiellands sønn byfoged Jonas Schanche Kielland (1863-1930).
Han flyttet inn i 1893 samtidig med at der ble foretatt en del forandringer i 1. etasje for å gjøre den tjenlig til leilighet. Trappehuset mot vest ble bygget i 1903 og det ble igjen gjort noen mindre endringer innendørs. Da Egenesveien ble utvidet i 1914, ble hagegjerdet flyttet inn 6 meter, og tre år senere skjenket familien Kielland hele parken til Stavanger by.
Ved byfoged Kiellands død var hans barn fraflyttet byen, og etter initiativ av formannen i Stavanger Museums direksjon, konsul Gustav A. Arentz, ble Ledaal kjøpt i 1936 av Stavanger Museum. Konsul Arentz` arvinger innløste i 1939 en større pantobligasjon slik at museet nå eiet Ledaal gjeldfritt.
Den endelige plan for Ledaals restaurering forutsatte at interiørene såvidt mulig ble ført tilbake til tiden omkring 1850 og slik at bygningen fremtrådte som et herregårdsmuseum, men samtidig slik at bygningen kunne brukes til representasjon ved ganske særlige anledninger. Da det var slått fast at Ledaal som byens representasjonsbygning igjen skulle bli et hus med liv og fest, meldte den tanke seg helt naturlig å innrede Ledaal på en slik måte at bygningen kunne tjene som bolig for den kongelige familie ved besøk i Stavanger. Med disse tre formål for øye, kongebolig, herregårdsmuseum og representasjonslokaler, har Stavanger Museum fullført Ledaals restaurering. Prinsippet for hovedbygningens innredning har vært i størst mulig utstrekning å møblere med det samme gamle inventar som fulgte huset ved kjøpet i 1936. Dette er blitt supplert med et utvalg fra museets samlinger og ved gaver.
Parken er i store trekk ført tilbake til sin opprinnelige franske plan med markert midtakse, dog med bibehold av vakre gamle trær. For enden av hagens tverrgang ligger Gabriel Schanche Kiellands familiegravsted for sin hustru, seg selv og deres etterkommere av navnet samt for de med familien besvogrete slekter Schiøtz og Zetlitz. Gravstedet ble flyttet hit fra Kleven i 1938.
Den høytidelige åpning av Ledaal ble foretatt den 28. september 1949. Ledaal er underlagt Stavanger Museums kulturhistoriske avdeling."
Villaen Breidablikk er uvanlig godt bevart både i eksteriør og interiør og gir publikum et levende innblikk i borgerskapets levesett i Norge på slutten av 1800-tallet.
Breidablikk er bygget av arkitekt Henrik Nissen i 1881. Byggherre var kjøpmann og reder Lars Berentsen, en av datidens fremste næringslivsledere i Stavanger.
Villaen er oppført i sveitserstil med nyromanske og gotiske stiltrekk. Interiørene fremstår som et av de rikeste og best bevarte eksempler vi har på historismens stiluttrykk med møblement i nygotikk, nyrokokko, nybarokk og tidens andre nystiler. Både bygning og interiør er preget av høy håndverksmessig kvalitet.
I tilknytning til hovedbygningen står fremdeles eiendommens gamle hovedhus og låve fra 1852. I låven viser museet en utstilling av jordbruksredskaper og hestekjøretøy. Parken i engelsk stil med buete grusganger og eksotiske trær er også godt bevart. Utdrag fra føreren til Breidablikk:
"I sitt dikt "Egenæs" fra 1893 skrev Jens Zetlitz om løkke nr. 8:
"Dig Bosses-myr, jeg kjær for Alting haver, Og lystes ved at skue Dig igjen, Og dobbelt, da i Vennevold Dig signer".
Linjene forklares ved at Zetlitz i sine guttedager hadde opplevet at hans stefar, apoteker Andreas Bosse, i 1771 hadde festet, innhegnet og delvis oppdyrket løkken. Etter Bosses død i 1776 ble løkken festet av kjøpmann Gabriel Kirsebom Kielland hvis enke Birgitte Nyrop Petersen von Fyren i 1804 skjøtet eiendommen over til kjøpmann Peder Pedersen. Ved auksjonen i 1809 over hans bo ble løkken "med paastaaende Lade- og Fæhusbygning" solgt til kjøpmann og reder Helmich Gabrielsen. Løkken forble i slekten Gabrielsens eie frem til 1880. Den gamle løen ble revet 1852 da familien oppførte våningshus og nytt uthus mot Eiganesveien, det nåværende Eiganesveien 38.
Kjøpmann og reder Lars Berentsen (1838-1896) fikk skjøte på eiendommen 27. oktober 1880. Han var sønn av Erik Berentsen (1805-1878) som hadde bygget opp et stort firma i Stavanger, en manufaktur- og isenkram-forretning i forbindelse med skipsrederi og sildehandel. Virksomheten var etterhvert blitt konsentrert om sei og sild, og han gjorde skipshandelen til byens største i bransjen.
Ved farens død tok Lars Berentsen over firmaet sammen med sin mor og svogeren Charles Racine. Fra 1892 var han eneinnehaver av firmaet "E. Berentsen". Han fortsatte i farens fotspor og ble en av byens mest fremtredende menn. Med sine rike evner og store arbeidskraft ble han betrodd de høyeste tillitsverv i byen. Han var ord-fører 1884 og 1886 og stortingsrepresentant 1886-88 sammen med rektor Johannes Steen. Han var en av stifterne av Stavanger Privatbank, Stavanger Preserving Co., Arbeidsskolen for gutter m.m. Han var direktør i Stavanger Søassuranceforening, ordfører i Det Stavangerske Dampskibsselskaps første representantskap, bestyrer av Norges Banks stavangeravdeling og i mange år medlem av børskomiteen. Fra 1888 var han britisk visekonsul og ble 1890 ridder av St. Olav.
Gjennom sin medvirkning ved oppførelsen av Sjømannshjemmet i Øvre Strandgate 92 1876 og børsbygningen i Kirkegaten 1878 var Berentsen kommet i kontakt med arkitekt Henrik Nissen i Kristianaia. Det var derfor nærliggende å vende seg til ham når han nå aktet å bygge en representativ villa på løkke nr. 8.
Huset ble oppført i løpet av 1881 og tatt i bruk året etter. Teak til vinduene og mahogny til dørene ble innført med firmaets egne skip fra Siam. Alle ruter var slepet, tykt speilglass, og regner man kjelleren med er villaen større både i kubikk og flate enn Ledaal. Ifølge opplysninger fra den siste eier ble treskjærerarbeidet utført av en fetter til kunstnerbrødrene Bergslien og plafondmaleriene av dekorasjonsmaleren Louis Anton Jacobsen (1865-1945) i samarbeide med hans brødre Karl og August. Han var meget brukt som dekoratør i stavangerhus i 1880-årene, og ble senere en meget kjent fotograf i Bergen.
Både når det gjelder materialer og håndverk står Breidablikk som en av de beste villaer i landet fra denne tid. Den er oppført i sveitserstil med gotiske og romanske stilinnslag og er i alle deler en typisk og fremragende representant for historismen ca. 1880. Det aller meste av inventaret ble anskaffet nytt ved innflyttingen, og takket være den pietetsfølelse hvormed Lars Berentsens arvinger har tatt vare på inventaret fra farens hjem, er interiørene noen av de best bevarte i landet fra denne tid.
Hagen omkring hovedbygningen ble anlagt av gartner P. H. Poulsson etter en plan som i store trekk er bevart. Karakteristisk for hans mange hageplaner i byen er de slyngete stiene, at han unngikk skarpe vinkler og at han brukte eksotiske trær.
Løkken som strakte seg fra Eiganesveien til Torbjørn Hornkloves gate ble av Lars Berentsen drevet som regulært gårdsbruk. I Hannasdal oppførte han et uthus for lagring av høy, brensel og endel jordbruksredskaper, og besetningen i driftsbygningen besto av 9 kjør, 1 okse, 1 kvige, 4 hester, 2 griser, 40 høns og 20 duer.
Med sin første hustru Hendrikke Housken (1840-1890) fikk Lars Berentsen åtte barn hvorav fire vokste opp. 1892 giftet han seg med Elisa Haaland (1866-1962) og fikk med henne sønnen Lars (1893-1940). Da konsul Berentsen døde 1896 flyttet hun med sin sønn inn i Eiganesveien 38 mens de tre gjenlevende barn av første ekteskap, Erik (1868-1943), Olga (1877-1965) og Karoline (1878-1954), ble boende i Breidablikk. Den eldste datteren Bertha, som 1886 ble gift med William B. Dietrichson, døde allerede 1893.
Erik Berentsen overtok firmaet etter sin far. Han avviklet etterhvert skipsrederiet og konsentrerte virksomheten om skipshandelen. Han deltok ikke som sin far direkte i det offentlige liv, men ofret seg så meget mer for foreninger og institusjoner i byen. I 23 år var han formann i Stavanger Turistforening og ble foreningens æresmedlem. Hans interesse for byens kulturliv kom bl. a. til uttrykk ved hans testamentariske gave på kr.250 000,- til et legat hvis formål er populariseringen av Stavanger Museums samlinger.
Ingen av de tre søsken på Breidablikk giftet seg. De ønsket hjemmet bevart slik det var i deres barndom, men selvsagt foregikk der i årenes løp en viss utskiftning og supplering av inventaret. Skiftene forteller dog at de endringer som er skjedd i huset siden Lars Berentsens tid er meget beskjedne. I samråd med husets arkitekt er kort etter 1896 tre vinduer i 2. etasje endret, adkomsten til kjelleren lagt inn i huset, bad og W.C. installert og altan oppført mot syd. Gårdsbruket ble nedlagt og løkken utstykket til tomter og veier. 1903 skjenket søsknene 7183 m2 av løkken til kommunen til åpen plass, nemlig lekeplassen ved Madlaveien. Eiganesveien 38 fikk i 1906 ark og verandautbygg mot hagesiden etter tegning av arkitekt Karl Kielland, og høsten 1939 ble bygget et tilfluktsrom under hagen med adkomst fra kjelleren etter tilrådning fra konsul Sigval Bergesen.
Ved Olga Berentsens testamente av 20. september 1954 kom den samme kulturvilje og kjærlighet til fødebyen til uttrykk som gjennom brorens donasjoner. Det legat som ifølge testamentet overtok eiendommen skal "søke å bevare de parkmessige anlegg på Breidablikk og slektens gamle hjem der - med utstyr og inventar som har fulgt det i mine søskens og mine foreldres generasjon til minne om en svunnen kulturepoke i byen". Stavanger Museum var tilsatt som den faglige ansvarlige institusjon. For museet er det av spesiell verdi at miljøet på Breidablikk på en fremragende måte supplerer den stilhistoriske innredning på Ledaal på den andre siden av Eiganesveien.
De to bygninger står som minnesmerker og symboler på to store oppgangstider i Stavanger. Den første under Napoleonskrigene, den andre under seilskipstidens kulminasjon . Firmaet overlevde den store krisen i 1880-årene og kontinuiteten ble bevart. Revurderingen av historismen og den etnologiske orientering i nyere kulturforskning har åpnet for forståelse av det fine og stillferdige vernearbeid som i 80 år er ytet dette fornemme stavangerske hjem.
Stiftelsen Breidablikk ble opprettet 1972 og første etasje ble åpnet for publikum 1975, annen etasje 1977 og kjelleren 1979. I 1989 ga Stiftelsen hele eiendommen til Stavanger Museum."
Huset i Øvre Strandgate 90 er bygget i empirens stilspråk, og er et glimrende eksempel på hvordan et hus av denne størrelsen så ut i begynnelsen av forrige århundre. Tilbygget mot sør ble bygget i perioden 1856 – 1868. Brosjyre til utprint kan lastes ned her (Word-fil >>) Teksten hentet fra John Gunnar Johnsens bok "Gatelangs i hermetikkbyen", bind 1 Familien som bodde i huset Øvre Strandgate 90 ble bebodd av den samme familien i fire generasjoner. Huset ble bygget i 1836 av smeden Peder Pedersen Thilo (1), som opprinnelig kom fra Voss. I 1837 giftet han seg med Anne Heigre. De fikk tre barn, men det var bare sønnen, Peder (2), som bodde i huset i voksen alder. Etter at Peder (1) døde, fortsatte enken å bo i huset, sammen med sønnen Peder (2), som siden overtok det. Han var først styrmann, deretter skipper på skipet Asgarius. Samtidig bodde en tønnemaker, Kolben Olsen, i huset. Han giftet seg med Anne, som var søster av Peder (2), og de to emigrerte til Canada. Etterkommere fra denne grenen av familien har vært på besøk i Stavanger for å se huset. Skipperen Peder (2) giftet seg med Benedicte Thoresdatter, og fikk i 1868 en sønn som også fikk navnet Peder (3). Han var kontorist. Peder (3) utvandret til USA, men kort tid etter ble han syk og døde der. Hans enke, Severine Vigre, drev en strykeforretning der borte, og klarte seg bra. Benedicte flyttet opp i 2. etasje i huset, og bodde der til sin død i 1922, 86 år gammel. Sønnen til Peder (3) og Severine het Bjarne Petter (4). Han ble en kjent gullsmed, og arbeidet i firmaet Tiffanys i New York før han reiste tilbake til Norge og etablerte seg som gullsmed på Bryne i 1920. Hans kone het Lina Gjesdal, og de fikk tre barn, Sonja, Aud og Barny. Aud giftet seg med en gullsmed, og bor nå i Eigersund. Mesteparten av opplysningene om familien kommer fra hennes slektsgransking. Vi vet lite om husets historie etter 1920, bortsett fra at det ble overtatt av Stavanger kommune, og den siste som bodde der før det ble overgitt til Stavanger Museum i 1997 var en av museets ansatte. Hvordan levde de? Selv om akkurat dette huset var hjemmet til en nokså velstående familie, vet vi at leveforholdene i tilsvarende hus i Gamle Stavanger kunne være ganske dårlige. Under første verdenskrig og første del av 1920-årene var det stor etterspørsel etter boliger i nærheten av hermetikkfabrikkene. Noen av husene i Gamle Stavanger var hjemmet til tre familier – en i hver etasje – ofte mer enn 20 personer. Folk pleide å si at ”byen luktet av fisk” i brislingsesongen, og det gjaldt sikkert også disse husene. Folk var fattige, selv om hele familien arbeidet på fabrikkene. Brislingfisket var sesongarbeid, og fangsten kunne variere fra dag til dag og fra år til år. 1920 og 1921 var spesielt dårlige. Få personer hadde råd til luksusartikler. Kristendom satte også sitt preg: legg merke til Jesus-bildet, Bibelen og eksemplaret av Evangeliet-bladet som ligger på kommoden i stuen i første etasje. 1960-årene var forholdsvis gode i hermetikkindustrien. Nå ble fryseteknologi tatt i bruk, og automatiseringen gav effektivisering i fabrikkene. Det gjorde at antallet fabrikker og arbeidere minket i forhold til i 1920-årene. Folk fikk bedre og større boliger. Lønn og arbeidsforhold ble betydelig bedre, slik at folk kunne kjøpe flere ting – klær, møbler, bilder, leketøy, ukeblader og aviser. Nå ble også platespiller og radio vanlig hos de fleste. Restaureringsarbeidet Målet med restaureringsarbeidet var å illustrere hvordan et hus av denne typen kan ha vært innredet i to forskjellige tidsperioder. I første etasje, ca.1920, og i andre etasje, ca.1960. Huset ble offisielt overdratt til Stavanger Museum av Stavanger kommune den 7. mai 1997, etter at ideen først ble luftet i 1993. I årene 1993 til 1997 ble det arbeidet mye med hageplan, tapeter, malingsfarge, gardiner og innredning. Etter at hagen var anlagt, var neste trinn erstatning av gulvene, samt rørlegging og elektrisk arbeid. Samtidig var Stavanger Museums ansatte på jakt etter gjenstander som passet til miljøet og som var tidstypiske for periodene representert i huset. Det var faktisk lettere å skaffe gjenstander fra 1920-årene enn fra 1960-årene. Grunnen til dette er forståelig: I 1920 ble ting laget hovedsakelig av gammeldagse, solide materialer - særlig metall og tre – slik at de varte mye lenger enn ting laget av plast eller papp. Håndsydde broderier, for eksempel, ble tatt vare på og overført som arvegods til neste generasjon, selv om de hadde vært i bruk i mange år. Leketøy fra 1960 var spesielt vanskelig å få tak i. Det alle meste var gått i stykker for mange år siden, og det lille som var igjen var blitt samleobjekter. Møbler, derimot, var forholdsvis enkelt å få tak i. Hussalg og brukthandlere var gode kilder til slike. Museets kontaktnettverk ble bedt om å komme med småting som kunne brukes til å skape den riktige atmosfæren. Så kom de – med støvsuger og kofferter, med blomsterurner og filleryer, tresko, ukeblader, aviser, plater og skolebøker. Men selv om det stilles ut en pipe og tobakksskrin, får ikke museet lov til å gjenskape noe som var meget typisk 1960-tallet: lukten av tobakksrøyk!